DETTE ER IKKE NOE JEG HAR SKREVET ELLER OPPLEVD, DET ER FRA EN LESER

Jeg vil dele min historie med dere der ute. Håper så mange som mulig leser den, og skjønner alvoret i narkotika og hva det gjør, ikke bare med personene selv, men de rundt som bryr seg også. Her er et ?kort? sammendrag av hvordan min oppvekst med narkomane foreldre og søsken har vært. Må legge til at navnene ikke er ekte.

Det begynte da jeg ble født og har pågått siden. Alle minnene jeg har preger meg fortsatt og gjør hverdagen min vanskelig. Selvtillit er et fremmedord for meg, og den dag i dag går jeg til psykolog for å komme meg gjennom dagene. Opp gjennom årene har jeg aldri fått mye oppmerksomhet.
Jeg har følt at jeg ikke har betydd nok for noen til å være elsket eller ønsket noen plass. Jeg har dårlig samvittighet for å være til fordi mamma aldri hadde nok penger til klær, god mat, reise eller noen ting. Mange ganger var det så vidt vi hadde råd til mat. Ofte var telefonen sperret fordi mamma måtte prioritere strømregningen eller husleia. Dette føler jeg er min feil. Jeg er lei meg fordi jeg er til og har gitt mamma så mye økonomiske problemer.

Pappa har aldri vist interesse i meg. Han elsket å plage meg. Når mamma lå på sykehuset når hun fikk lillebroren min var jeg akkurat fylt 3 år og var hjemme alene med pappa. Jeg brukte fortsatt nattbleie. En natt tisset jeg i sengen mens mamma var på sykehuset, men pappa gadd aldri å skifte. Så jeg måtte sove i mitt eget tiss. Jeg gledet meg sånn til mamma kom hjem, men ting ble ikke bedre. Da følget det også med en ny baby.

Da jeg var 4 år og lillebror 1, skilte mamma og pappa seg. Like etterpå fant mamma seg en ny kjæreste. Han var i livet mitt fra jeg var 4 til jeg var 18 år. Skriver mer om han senere.
Pappa har forresten en datter fra et tidligere forhold, Marie, så kommer jeg, deretter lillebroren min Markhus som er min hel bror, og i et senere ekteskap fikk han enda en sønn, Morten.

Pappa ville alltid ha en sønn, og ble skuffet da jeg var jente. En gang løftet han meg opp etter håret fordi han var så sint på meg. Jeg hylte og skreik og måtte holde meg fat i armen hans for at ikke håret skulle bli revet av. Jeg var så sjalu på Markus at jeg faktisk prøvde å kvele han en gang, og en annen gang prøvde jeg og skjære av ham fingrene hans. Heldigvis lykkes jeg ikke med det. Men krangling og slåssing var hverdagslig. Han ble også utredet for ADHD tidlig, og krevde derfor mer oppmerksomhet, som resulterte i enda mindre til meg. Det ble forventet at jeg skulle klare meg selv, fra jeg var bitteliten. Pappa hadde en dame en gang, som hadde en sønn. Han var et par år eldre enn meg. Han var stygg og ekkel mot meg, og pleide å tvinge meg til ting jeg ikke ville. Han pleide å si at han måtte få se meg nedentil. Så han tok av meg klærne og brettet beina mine fra hverandre. Han kjente og tok og kikket på alt som var der nede. Jeg turte ikke å si nei til ham. Jeg var redd han skulle gjøre meg vonde ting som han pleide å gjøre. Senere gikk pappa og heksa, som jeg kalte henne, fra hverandre. Han giftet seg med en annen og fikk min minste lillebror, Morten. Nå var det to gutter som pappa skulle bry seg om.

Jeg og Markus var hos pappa annenhver helg, men det eneste de gjorde var å ligge neddopet i sengen sin mens jeg passet på Markus og Morten. Passet på dem, lekte med dem og lagde mat til dem. Jeg kan ikke forestille meg hvordan Morten hadde det når vi ikke var der!

Det kom ofte ukjente fjes hjem til pappa. Noen gikk det ikke an å få kontakt med så dopet de var. Det var skremmende? Ofte fant vi piller og sprøyter rundt omkring hos pappa. Morten ble etter hvert tatt av barnevernet og plassert i fosterhjem. Der er han fortsatt og jeg og Markus har ikke kontakt med ham. Jeg og Markus sluttet å gå dra til pappa. Grunnen var at jeg alltid kom hjem grinene, full av blåmerker og skuffet over at pappa ikke var glad i meg. Til slutt sa mamma at nå er det nok. Skolen var ikke lett den heller. Jeg var såpass preget av det som skjedde hjemme at jeg var utrolig aggressiv på skolen. Det var ingen som turte å leke med meg eller å være venn med meg, for jeg var så sint. Jeg ble vel ikke direkte mobbet på skolen, men utestengt ble jeg. Vi hadde ofte husarrest hjemme og ble låst inne på rommet. I etterkant har jeg fått vite at det var på grunn av at mamma og min stefar brukte stoff i stuen, og ville ikke at vi skulle se det. Vi flyttet og jeg kunne få starte med nye ark. Jeg begynte i 7 klasse.

Væremåten min måtte endres slik at folk ikke skulle være redd for å være med meg. Ting ble lettere da, men hjemme ble ikke ting bedre. Jeg startet med selvskading og det var rundt denne tiden det skar seg mellom meg og min stefar, Stig. Han var utrolig aggressiv og hadde også ADHD. Han var ofte ute på korte ærend og hadde alltid masse kontanter. Rassiaer fra politiet begynte nesten å bli en van for oss. Tok han på fersken et par ganger når han brukte stoff. Fant også mye piller, hasj og utstyr hjemme. Min stefar skrøt mye over ting han hadde gjort for å skremme oss og få respekt. Men jeg ble bare redd. Han sa at han har knekt ryggen på en person, knust kneskåler på folk, revet ut øyene på en person, ja faktisk til og med drept en person. Men så mye som han skryter og lyver vet jeg ikke om det er sant. Han var voldelig mot meg også. En gang løftet han meg opp og kastet meg i trappeoppgangen rett foran mamma. Stakkars mamma, hun ble så redd! Hadde et stort blåmerke på ryggen etter det.

Til slutt fikk jeg nok, og 16 år gammel flyttet jeg ut og stod på mine egne ben. Det var ikke mye økonomisk støtte å få, men jeg klarte meg. Siden den gang har jeg ikke bodd hjemme, og nå er jeg snart 20 år. Storesøsteren min, Marie ble også narkoman. Hun har alltid vært mitt store forbilde. Min beste venn som forstod meg på en måte ingen andre gjorde, fordi hun hadde de samme problemene som meg. Men etter hvert forandret stoffet henne så mye at til slutt skjønte vi ikke hva hun sa. Det er så vondt å tenke på henne. Det er vondt å se på henne. Vite at hun lever, men at jeg ikke kan snakke med den normale søsteren min som jeg elsket over alt! Det føles som om kroppen hennes lever, men at det er en annen person inni henne. Som om hun er fanget i sin egen kropp. Narkotikaen tok henne fra meg, og jeg kommer aldri til å få henne tilbake. Det knuser hjertet mitt? Det gjør bokstavelig talt vondt.

Problemene har ikke endret seg så mye. Mamma er ikke sammen med Stig lenger, men nye problemer kommer hele tiden. Pappa amputerte et ben ettersom han nesten døde av en bakterie han hadde. Marie er helt ute av kontroll. Det sliter meg ut både fysisk og psykisk å bære på dette hver eneste dag.

Å ha motivasjon til å fortsette livet mitt er så vanskelig. Der har dere LITT av historien min i grove trekk. Jeg har aldri sagt ja til å prøve narkotika, men allikevel preger det livet mitt i en så stor grad at jeg sliter med å komme meg gjennom dagene! Hvis du tror at narkotikaen ikke skader andre enn deg selv, så tar du temmelig feil. Den skader ALLE rundt deg, og det er en skam og så egoistisk å bruke stoff. Tenk på dette hvis du noen gang får tilbudet foran deg. Ingenting av det du, jeg, vi, familien og venner gjennomgår er verdt den følelsen du har en liten stund?

//bildene er funnet på weheartit og har ingen sammenheng til historien